Stjernehimmelen

Vi i 3MK på Åssen vgs har fått i oppgave av læreren vår å observere stjernehimmelens stjernebilder og stjernenes bevegelser. 

Først fant jeg Karlsvogna. Den visste jeg godt fra før av hvor jeg fant, så det ble ikke noe problem. Den nest siste stjerna i hanken til vogna er en dobbelstjerne, som består av de to stjernene Mizar og Alcor. Det svært vanskelig å kunne se at denne stjerna egentlig er to stjerner.

Deretter begynte jeg å kikke etter Polarstjerna. Det tok litt tid å finne den. Den befinner seg omtrent midt mellom Karlsvogna og stjernebildet Kassiopeia, og er ganske svak, så det var ikke så lett å oppdage den med en gang.

Etter en time gikk jeg ut igjen for å finne ut om Karlsvogna og Polarstjerna hadde flyttet seg noe i forhold til hvor jeg sto. Det hadde de. Ettersom at jorda hele tiden er i bevegelse vil vi ikke oppdage stjernene på samme sted hele tiden. Nå hadde Karlsvogna og Polarstjerna tydelig forflyttet seg mot øst. Stjernene i nord beveger seg mot øst, og stjernene i sør mot vest.

Så skulle jeg finne Kassiopeia. Hvis du skal finne dette stjernebildet, kan du se fra hanken til Karlsvogna, mellom Polarstjerna så kommer du til det. Stjernebildet ser ut som en skjev W. Denne var dessverre litt problematisk å se med en gang.

Om man går videre fra Kassiopeia, skal man komme rett til den eneste galaksen vi kan se med blotte øye fra den nordlige halvkule, nemlig Andromedagalaksen. Denne galaksen ser bare ut som en tåkete dott som er så mye som 2,3 millioner lysår borte, og den innholder omtrent 100 milliarder stjerner. Denne er det eneste vi kan se utenfor Melkeveisystemet. 

Den enkleste måten å finne den på, er å se etter stjernebildet Pegasus, som kan minne litt om Karlsvogna, bare at både selve vogna har en litt annen form, og hanken er vridd motsatt vei. Jeg fant Pegasus, og kikket etter den andre stjerna i hanken, det er nemlig rett ovenfor denne stjerna at Andromedagalaksen befinner seg. Dessverre fikk ikke jeg sett den. Det kan både komme av været, eller alt strølyset som befinner seg rundt der jeg bor.

Deretter prøvde jeg å oppdage stjernebildet Svanen. Dette tok veldig lang tid. Jeg fikk tips om at det var lurt å kikke etter en veldig lyssterk stjerne som heter Vega og ligger på skrå for svanen. Jeg fant ikke denne heller, men det som er interessant med stjernebildet Svanen, er at det ligger et sort hull inne i det.

Vi er i desember måned nå som jeg observerer stjernebildene. Dette betyr at det er mulighet for å oppdage stjernebildet Orion. Om man ser på stjernene Betelgeuse som er øvest til venstre, og Rigel, som er nederst i motsatt hjørne, ser jeg at disse to har forskjellig farge. Betelgeuse er rødlig, og det betyr at den ligger på ca 1500 – 2500 celcius. Det vil si at den er kjølig. Og i tillegg betyr det at den beveger seg vekk fra oss. I motsetning til Rigel som har en mer blå-hvit farge som forteller at den er svært varm. Temperaturen til disse type stjerner ligger på mellom 12000 og 25000 celcius. Og de beveger seg mot oss. 

Under Orions belte som er tre stjerner etter hverandre på midten av stjernebildet finner jeg Orions sverd, hvor det faktisk blir dannet stjerner akkurat nå! Ned til venstre for Orion befinner himmelens mest lyssterke stjerne seg, ja bortsett fra sola da. Denne heter Sirius. Det finnes planeter som kan være mer lyssterke enn Sirius. En planet jeg fant er Venus. Venus er den planeten som alle kaller julestjernen, eller Betlehemsstjernen. Den er svært lyssterk.